Godvær!

Det er ett sinnsykt vær vi er vitne til om dagen, Påskestemning hver eneste ettermiddag. Hadde det ikke vært for de bitende kalde morgenene, så kunne en trodd at det faktisk var påske.
På jobben begynner vi å nærme oss ferdigstillelse av bygget med stormskritt. Alle leilighetene er nå ferdige og noen av de innflyttet, så arbeidsdagen består stort sett av å rette opp feil og gjøre små endringer som beboerne har oppdaget etter ett par dagers boende. Å det er dette dagens blogg skal spinne rundt.

Mens bygget sakte reiste seg, så jeg for meg flotte høystandardleiligheter bebodd av unge mennesker, moderne møblert og dekorert, freshe fester og Nachspiel. Men 98% av alle som til nå har flyttet inn er pensjonister. Å det skjærer i arbeidsmoralen min å se alt disse gamle menneskene drar med seg fra sine forrige hjem, høyst trolig en 200kvm villa. De stapper leilighetene fulle av plastikkblomster, glorete møbler, dekker gulvene med tepper og fyller skapene med medisiner. Derjeg drømte om ett borettslagmed unge mennesker ligner det nå mer på ett gamlehjem.

Ta for eksempel det ene paret jeg var inne hos igår. Kona var invalid og hadde alskens sykdommer hørtes det ut som. Av naturlige årsaker satt hun derfor bare i en stol dagen lang. Å om hun hadde kunnet gå, så var hun så full av medikamenter at hun høyst trolig hadde gått rett fremover om hun prøvde å reise seg. Der satt altså den gamle damen, å kikket ut på den triste utsikten, med oksygentilførsel i nesen og ingen mulighet til å bevege seg. Samboeren hennes, ja det stemmer, det gamle paret var ikke gift. Han tuslet rundt og stelte som best han kunne med sine kjære, men en mann på 80 år som er dårlig til beins, er ikke akkurat noen fullverdig sykepleier. Han var en grå, mager trist skygge av ett menneske. Tydelig preget av all jobben og ansvaret han hadde med å passe samboeren. Ikke mye til å liv å leve for disse gamle menneskene.

Jeg håper at jeg lever som en sunn og sprek mann til jeg passerer 60 år, totalt selvstendig og ikke avhengig av hjelp fra noen. Etter fylte 65år kan jeg bare gå hen og dø en naturlig, rask og smertefri død. For å ende opp som den ene eller den andre parten i ett par som herr Y og fru X, det ønsker jeg rett og slett ikke. En slik tragisk skjebne ønsker jeg ikke en gang min verste fiende. Så får vi bare håpe at jeg har fullført alle mine visjoner før min dag er kommet.........................

Jeg vil se film jeg, Film, Film, Film, FIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIILM!