St. Anton, dag for dag, part 1

Lørdag 11/2
Så fikk jeg detbekreftet atter en gang, kroppen min fungerer ikke kl 04.00 om morgenen. Hvertfall ikke i de tilfeller der jeg har blundet noen timer før. Var forsåvidt klar over dette fra før, ett par sesongers farting rundt omkring på alpinrenn ga hyppige påminnelser om min kropps dysfunskjonalitet tidlig om morgenen. Men tilbake til nåtiden. Var altså oppe kl 04.00 idag, husket ikke hvorfor jeg skulle opp tidlig, hvilken dag det var, NADA. Fullstendig shutdown under topplokket. Etter ett par runder i kjelleren kom det meste tilbake til meg. Det var duket for tur! Ble plukket opp av Jørn og faren rndt kl 04.40. På stasjonen sto toget og ventet så vi gikk inn å satte oss. Plukka fram boka jeg hadde med på tur og begynte å lese. Etter ca 20min begynte toget å rulle på seg og vi var på vei til St.Anton.

Reising består stort sett av å vente, vente på toget, vente på flyet, vente på å komme fram, vente på baggasjen og vente på bussen.

Innflyvningen i Innsbruck var ganske ekstrem, rett ned mellom sylskarpe alpefjell, bare noen fattige meter fra vingene. Så flere grupper med skikjørere som sto på toppene og myste opp mot oss. Det betydde bare en ting, Puddersnø! Vi ble ganske gira og så for oss en drømmeuke.

Vel framme i byen, etter en noe slitsom busstur med mange og etterhvert overstadig berusede charterturister, gikk vi noen timer rundt i byen, kjøpte inn det vi manglet av sikkerhetsutstyr og usikkerhetsutstyr. Kvelden tok vi på en pub vi blei anbefalt av noen andre frikjørere. Her booka vi en guide for søndagen. I seng kl 21.30 Ikke en time med skikjøring skulle sløses med.

Rommet var forresten knøttlite, en dobbeltseng, ett skap, ett lite bord og to stoler og null golvplass.


Søndag 12/2

Oppe kl 7, møtte guiden, Graham Austick kl 08.45 på en cafè, å her startet den til da, beste skidagen i hele mitt liv. Graham tok oss med rett opp på Valluga II, en gondol som kun er åpen for guidede grupper, og søndagen var den første dagen siden forrige snøfall at den var åpen.
Valluga er det høpyeste fjellet i regionen, med 2808moh. Ny pers for begge to. Fjellet er bratt og alpint og jeg skjønner ikke hvordan de har klart å bygge en heisstasjon der oppe. Vel oppe på taket av heishuset hadde vi en vannvittig 360graders utsikt. Klarte ikke helt å nyte den, alle var en smule nervøse for hvordan vi skulle komme oss ned fra kniven her med livet i behold. Graham satte utfor først og da var det bare å følge etter. Bratt, nesten loddrett var stikkord for de første meterene, men dyp dyp snø gjorde de første usikre svingene til en dans på roser. Litt nede i couloiren åpnet det seg en bred flanke ut til venstre. Her var det bare å slippe på. Måtte traverse oss ut, over en rygg og inn i en ny flanke. Her var det full gass ett par hundre høydemeter ned til bunnen av Pazieltal. Med brennende lår, snø og store smil i ansiktet så vo konturene av en meget bra dag tegne seg ned.

Tur2 var oppe i Zürs, skulle egentlig klatre opp på toppen av ett fjell jeg ikke husker navnet på, men mye snø og stor skredfare stoppet oss og vi ble tvunget til å kjøre en litt oppkjørt og slakk rute ned til veien mellom Lech og Zürs. Her ventet vi på skibussen og tok den tilbake til Zürs. Spiste lunsj ute i sola på en ålreit restaurant.

Etter lunsj klatret vi opp på Trittkopf og skulle kjøre baksiden av den og igjen ende opp i Pazieltal. På toppen hadde det blåst seg opp en skummel skavl, men siden baksiden var totalt usporet ville Graham at vi skulle kjøre den allikevel. Pga skredfaren måtte vi kjøre en oh en, droppe ut for den 3-4meter høye skavlen og peke skiene rett ned for å kjøre fra evt skred som skulle komme jagende etter oss. Jeg ble utpekt av Graham til å kjøre først, om det var fordi han syns jeg virket tryggest på ski i gruppa eller om det var meg han ville ofre først, det vet jeg ikke. Jeg slapp meg utfor skavlen, ga full gass, etter ca 50m snudde jeg meg og sjekket etter evt skred, heldigvis ingenting og jeg kunne legge meg ut i noen slike sugende feite puddersvinger. vel nede kunne jeg kikke tilbake på mine første first tracks ned en hel side noensinne. Strakte armene i været og skreik i ren ekstase og responsen lot ikke vente på seg. Resten av gruppa, ca 1000m unna og 3-400 meter høyere svarte med samme mynt. Følelsene og tankene jeg hadde mens jeg sto der nede og ventet på at de andre skulle psyke seg opp og slippe seg av gårde, kan ikke beskrives, men de ligger i nærheten av full tilfredstillelse, mestring og perfekt harmoni! de fem minuttene mens jeg ventet var jeg verdens beste alpine frikjører.

Dagen avsluttet vi med 2 pils på Underground on the piste, middag på Amarilis og i seng kl 22. Mandagen skulle vi ut på egenhånd.................