philosopp?

Tenkte jeg skulle kaste ut noen baller idag, filosofiske baller altså. Noen viktige, andre helt uviktige, men derimot hverdagslige og derfor aktuelle. Hvem som er hva, det får du finne ut selv.........

Vil vi snart finne et dyr som gjennom årene, ved eolusjonens hjelp, har utviklet en hette, for å skjerme mot sol og regn? Kan mennesket reise tilbake i tid? Hva ville du gjort om du fikk 1reise tilbake i tid? Hva ville du gjort? Kommer eller går tiden? Hva er min viktigste og kjæreste eiendel? Hva skal jeg gjøre når jeg blir "voksen", er jeg allerede det?

Det er så mye mer jeg lurer på, men jeg vil ikke skrive alt. Mye av det jeg går rundt og tenker på, mesteparten faktisk har jeg aldri delt med noen og kommer trolig ikke til å gjøre det heller. Enkelte ting vil jeg holde for meg selv, slik at jeg selv er den som kjenner meg selv best. Paranoid? Ja veldig. Vil jeg noensinne finne den store kjærligheten, den som gjør at jeg gir opp alt annet for å beholde? Kanskje den store kjærligheten ikke er ett menneske, men en hobby, en lidenskap. Er skikjøringa min store kjærlighet? Jeg føler meg aldri så levende og lykkelig som når jeg kjører ski.

Ett av de største øyeblikkene til nå i mitt liv, har jeg opplevd på ski, med mine kjære kamerater, Wedum og Bjertnes. Jeg tror det var ifjor vinter, vi var i Kvitfjell, det var bitende kaldt, men viktigst av alt puddersnø. Vi kjørte hele dagen, det ble aldri noe skikkelig drapåkjøring, tåke og dårlig sikt la en stopper for det. På slutten av dagen bestemte vi oss for å gå opp på en topp en snau halvtimes gange fra toppheisen. Når vi svette og slitne kom opp på toppen, da forsvant skyene og kveldssola lyste opp ett skue ingen av oss noensinne vil glemme. Der ble vi stående, vi 3 gutta, på rekke og rad og kikke utover hva som ventet oss. Det var så uendelig vakkert, så uendelig kaldt, så uendelig stille og aldri har jeg følt en sånn glede og et sånt fellesskap som da. Ingen av oss sa noe, borte var all kranglingen om hvem skal kjøre først, hvor vi skal kjøre. Når jeg snudde meg og kikka på de to andre, som sto der med den lave kveldssola midt imot, så visste jeg at de tenkte akkurat det samme som meg: Kan vi ha det bedre enn vi har det nå? Det hele ble avbrutt av at Henrik sakte sklei utover kanten og cruiset nedover i pene svinger. Akkurat da gikk det en faen i meg, kunne vi ikke stått her lenger?

Men det slo meg i det jeg sklei etter, det var akkurat sånn det måtte ende, ingen dårlige kommentarer eller andre ting skulle få ødelegge øyeblikket vi akkurat hadde opplevd. På veien ned svingte vi pent rundt alle klipper og hindringer vi på veien opp hadde pratet om å hoppe over. Cruise var det eneste rette etter ett slikt øyeblikk. Sånn i ettertid kan man kanskje angre på at man ikke har med fotoapparat i slike situasjoner. Men utsikten akkurat da kommer jeg aldri til å glemme. Det er slike felles minner som skaper bestevenner. Den følelsen vi tre delte, vissheten om at alle følte det samme uten at ett ord ble sagt og håpet om at vi kan oppleve slike øyeblikk igjen, det er en av flere grunner til at Knut og Henrik er 2 av mine beste venner.

I vinter og neste vinter er alle mine skikamerater bortreist, enten i kongens klær eller i skolesammenheng. Men drømmen om at slike øyeblikk kan dukke opp igjen, gjør at jeg kommer til å kjøre ski også i vinter. Mutters alene om det så er. Ski or die, for ever dedicated =)

Ord for dagen: Det beste i livet er gratis
Anthem of the day: Jackson five- Good times